mars 2007
ma ti on to fr
25 26 27
1
2 3
4
5 6 7 8 9 10 11
12 13 14 15 16 17 18
19 20 21 22 23 24 25
26 27 28 29 30 31 1
2 3 4 5 6 7 8

Tid for forbedringer?

04.mar.2007 @ 15:38

Verdensmesterskapet i Sapporo har for Norge vært en stor suksess! Og i dag kronet kanskje de to største skiløperne vi har her til lands mesterskapet med gull og sølv på mesterskapets manndomsprøve. Mer fortjente medaljevinnere skal du lete lenge etter. Jeg er stum av beundring av verdens mest opptatte mann, Odd-Bjørn. Frode, bjørnen fra Lierne og Meråker (hvis det går an å si) går foran og inspirerer en hel langrennsfamilie med fighterinnstilling fra en annen verden. Gratulerer begge to!

 

Selv om det har vært stang ut i enkelte øvelser, som sprintstafett og duathlon, så har altså disse elleve dagene vist at Norge er verdens beste langrennsnasjon. Ikke bare har vi verdens aller beste løpere, men vi har også større bredde enn noen annen nasjon. Både hva støtteapparat og løpere angår.

 

Smøreteamet har det ikke vært skrevet mye om. Fordi ingen bryr seg når de gjør jobben sin bra, kun hvis det går dårlig. Jeg vil med dette hedre det norske smøreteamet som tydeligvis har gjort en glimrende jobb!

 

Det norske publikum har fått se at de etablerte norske stjernene er å regne med når medaljene skal deles ut. De har også sett at det har kommet fram nye stjerneskudd på det norske laget. Anført av Johaug, Jacobsen og Northug viser langrennsnasjonen Norge at vi blir å regne med i åra som kommer, selv om noen skulle falle fra.

 

Vi er verdens beste skinasjon, hvis man ser på medaljestatistikken. Men bak gleden, bak seiersintervjuene og medaljene har Norge kanskje en jobb å gjøre allikevel? Uten å ha inngående kunnskap om hvordan det er i andre langrennsleirer, så mener jeg bestemt at Norge har et forbedringspotensial utenfor skiarenaen. Vi er gode, men vi er vel interessert i å være best?

 

Har vi verdens beste miljø? Hvordan fungerer kommunikasjonen innad i laget? Kommunikasjonen mellom alle involverte. Hvordan forholder vi oss til suksess og hvordan takler vi motgang? Utnytter vi hverandres styrker nok? Hvor ærlige tør vi å være? Mange kritiske spørsmål, mange viktige spørsmål!

 

Personlig har jeg mine oppfatninger på hvor langrennsnasjonen Norge kan heve seg. Oppfatninger basert på egne erfaringer, samtaler med andre løpere, observasjoner og studier. Er det mulig å gjennom direkte utenomsportslige endringer, indirekte å påvirke prestasjonene i sporet i positiv retning?  Jeg vet i alle fall at jeg har flere løpere med meg i ryggen når jeg påstår at vi har forbedringspotensialet på enkelte områder.

 

Etter et suksessmesterskap som dette, er det kanskje perfekt timing å sette seg ned sammen og se på ting man kan gjøre enda bedre? Gjennom saklig diskusjon gi hverandre konstruktiv kritikk. I et ærlig møte hvor alle involverte har mulighet til å si det de mener. Jeg er sikker på at både løpere og ledere har mye å lære av hverandre. Så min oppfordring er at vi hjelper hverandre lære! Så blir vi kanskje enda bedre i neste mesterskap?

 

Pølsa.


Bronse verdt gull

01.mar.2007 @ 13:54

Takket være Virpi Kuitunen våknet jeg fort i morges. Kaffen var ikke ferdig trakta engang før Kuitunen hadde fått luke på resten av feltet. Hun gjorde som i Val di Fiemme, og sprengte feltet fra start. Går ikke an å være trøtt under slike prestasjoner! De to første etappene var en oppvisning i klassisk skigåing, og alle langrennsløpere burde legge bildene av Kuitunen på netthinna.

 

Og de andre finske jentene fulgte opp i suveren stil, og kunne fortjent krysse mållinja først som verdensmestere. Kampen om de resterende medaljene var for oss patriotiske nordmenn langt mer interessant enn Finlands parademarsj der framme. Det endte med bronse til de norske jentene. En bronse jeg mener er gull verdt.

 

Gullet var vi, som alle andre, sjanseløse på. Men vi vant en bronsemedalje, knepent bak et tysk sølvlag anført av en Sachenbacher i kalasform. En bronsemedalje foran lag som Sverige, og enda lenger foran Russland og Italia. Store skinasjoner med lange tradisjoner.

Vi tok gullet for to år siden, men med helt andre forutsetninger. Både på eget og på konkurrentenes lag. Vår egen skidronning, Marit Bjørgen, er ikke i den formen hun selv hadde håpet på. Ikke vet hun hvorfor heller. Vi har en Vibeke Skofterud som etter en kanonåpning på sesongen kanskje har mistet litt av den formen hun hadde. Steira har slitt i deler av oppkjøringen og gleder det norske publikum med skøyteoppvisning i Koss-klassen.  På siste etappe har vi en junior, som har tatt steget inn i verdenseliten på en imponerende måte. Med stort hjerte og en rå innstilling.

 

Resultatet i dag skal jentene være stolte av. Hver og en kjempet som noen gladiatorer. For seg selv og for laget. En sjanglende Astrid etter målpassering som det tydeligste eksemplet. Det beviser det vi har visst hele tiden, det er noen tøffe jenter som representerer Norge i Japan. Jeg håper at denne lagseieren kan være med på å bygge opp igjen selvtilliten for noen av jentene. For jentene kan, Marit har vist det mange ganger. Astrid har gjort det som ingen trodde var mulig. Kristin har nå to medaljer etter tre rå løp. I tillegg har vi en mesterskapsdebutant på 20 år med en 20. plass. Hva Stemland og Gjømle er gode for, har vi sett tidligere.

Uten tro på egne kvaliteter, og uten selvtillit, er man sjanseløs på å oppnå gode resultater i et verdensmesterskap. Uteblir de gode resultatene, er det vanskelig å få selvtillit. Dette kan fort bli en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Med et lag, og en stødig og ledelse i ryggen, er det langt lettere.

 

Mitt håp er at jentene bygger videre på dagens guts. Dagens medalje som dere vant som et lag. Bruk hverandre og bygg opp hverandres selvtillit! Gjør hverandre gode. Utnytt at dere er forskjellige jenter med forskjellige kvaliteter og svakheter. Ikke bare de i Japan, men dra med dere de som er hjemme også. En for alle, alle for en!

 

Men nyt dagen i dag, nyt dagen sammen. Det har dere virkelig fortjent.


hits